Før pleide jeg å røyke i pausene.  Stille nytelse som dessverre ville ført til elendighet etterhvert. Nå går jeg på mobilen. Hver gang det er ett minutt ledig. Ett minutts venting er blitt uutholdelig. Mobilen sjekkes mens jeg spiser. Før jeg skal sove. Noe nytt på NRK? VG? Aftenposten? Facebook? Anywhere?

Rastløsheten gnager hvis jeg bare skal stirre på møblene eller ut av vinduet. Jeg har sett utsikten før, men kanskje det har skjedd noe nytt ett eller annet sted i verden? Hva går jeg glipp av hvis jeg ikke sjekker?

Kakofoniet på nett holder kjedsomheten unna, men også ettertenksomheten. Konsentrasjonen. Hvilen. Om kvelden når jeg skal sove er hjernen min på høygir. Det har skjedd tusen ting i verden. Bare fem hundre hygelige. Resten er fulle av smerte, angst og fortvilelse. Folk har mistet huset, hjemmet, livet, jobben, tryggheten, håpet. Jeg er fremdeles ikke nummen.

Jeg kommer på brokker av ting jeg vil skrive, men ingen lange linjer. Hjernen produserer ideer på løpende bånd, litt inspirert av den saken, litt av en annen – men det sklir ut og blir til ingenting.

Derfor skal jeg logge meg av i november. Ingen nettaviser. Ingen facebook. Epost en gang om dagen. Nyheter fra P2 som i gamle dager. Jeg skal si fra hvordan det går.