Det hadde sikkert vært mest effektfullt å komme med en selvangivelse, en oppsummering av 2014, på årets første dag. I stedet gikk det en uke før jeg fikk noe ut. Ikke fordi jeg ikke har skrevet noe, men som en fortsettelse av 2014 har jeg kastet hvert ord. Ingenting er bra nok. Ingenting er dypt nok. Ingenting er heller lykkelig nok.

Denne bloggen er ment å munne ut i en bok. Nå har jeg brukt et helt år på å grue meg til å skrive den. Eller altså til å kaste nesten alt jeg skriver.

Kjæresten min kommenterer alltid min gruing til ting som et personlig valg. – Ja, hvis du velger å bruke tiden din på det, så, sier han. Men for meg oppleves det ikke som et valg. Jeg bare gruer meg, og når jeg gruer meg, så utsetter jeg ting slik at jeg dessverre rekker å grue meg enda litt mer.

Det er ikke skrivejobben jeg gruer meg til når jeg utsetter å skrive om lykke. Ikke forklaring av teori eller tall. Sannheten er at jeg ikke helt klarer å gripe hva som er problemet. Bare å finne ut hvorfor jeg gruer meg er like ubehagelig som jeg forestiller meg selve jobben jeg gruer meg til vil være.

Jeg har lest Storeulvsyndromet av Thomas Hylland Eriksen i dag. Full anmeldelse kommer siden, men nå kan jeg nøye meg med å si at det på mange måter er den boken jeg skulle ønske jeg kunne skrive. Den kommer i samme kategori med The Happiness Hypothesis (som også er en utmerket bok jeg skulle ønske jeg hadde skrevet). De er spennende, skrevet med et tett driv, gode observasjoner og stor kunnskap, men de ender opp med å si ting jeg vet og foreskrive ting jeg har. Den gylne middelvei. Ikke for mye og ikke for lite. Mer tid. Litt mindre penger. Folk du er glad i og utfordringer å strekke seg etter. Takknemlighet.

JEG BURDE VÆRT LYKKELIG. Og når jeg likevel klarer å grave meg ned i fortvilelse, føles det som et nederlag. Hylland Eriksen skriver selv: “Spørsmålet er ikke hvorfor vi ikke skjønner hva som gjør oss lykkelige og derfor trenger forskere til å forklare oss det, men hvorfor vi gang på gang går i de samme fellene.”

Sannheten er dessverre at innsikt ikke nødvendigvis fører til gjennomføringsevne. Så her er selvangivelsen min:

  • Jeg har en super kjæreste som er akkurat passe irriterende til å være sann. (For god til å være sann, er som regel det. Gå for gutta som gir passe doser medvind og motstand))
  • Jeg har to sterke døtre jeg koser meg med og krangler med.
  • Jeg har en fabelaktig deltidsjobb som leksikonredaktør (muligens rett og slett drømmejobben selv om jeg aldri hadde tenkt tanken før jobben dukket opp).
  • Jeg blir spurt om å holde foredrag, skrive kronikker eller kommentere samfunnsdebatter oftere enn jeg orker å svare ja til
  • Nå og da blir jeg invitert til fester med noen av de mest interessante menneskene vi kan diske opp med i dette landet.
  • Et par ganger har dyktige fotografer tatt bilder av meg som får selv meg til å tenke at jeg også kan være pen.
  • Jeg er langt unna blåsten på toppen av hierarkiene av makt eller kjendisstatus, men like langt unna undertrykkelse eller glemsel
  • I tillegg har jeg gode venner, en trofast heiagjeng og leserskare, stabler med gode bøker, en yogamatte, joggesko og til og med en overgrodd hage
  • OG LIKEVEL har jeg ikke helt gitt opp min langvarige og utmattende stillingskrig mot meg selv

Det går an å grue seg til alt man egentlig gleder seg til, å ligge våken og tenke på døden før et spennende foredrag eller etter en hyggelig kveld med gode venner, å tenke på jobb i sengen og på sengen på jobb, å være for stresset for sex og for sliten til å ta den joggeturen man gledet seg til gjennom en arbeidsdag innendørs, å føle seg ensom i selskap og overveldet av facebook – og det er fullt mulig å være mindfull gjennom alle skammens nyanser og skiftninger uten å legge merke til at det står en blomsterbukett og dør på kjøkkenbordet.

Det er mulig det er en kjønnsforskjell her. Flere kvinner jeg snakker med nikker og sier de kjenner seg igjen mens mennene deres ser på meg med tomme blikk. Flere menn skriver bøker som Thomas Hylland Eriksen og Jonathan Haidt (The Happiness Hypothesis), som konkluderer med at dersom forholdene ligger til rette for det er det enklere å være lykkelig, mens flere kvinner skriver om stress og pust og skam. (Jeg har snart lest alle sammen, og selv om guttas bøker er aldri så interessante, så ender de ofte der mine (men muligens også Knausgårds) problemer begynner….)

Jeg er lykkeligere enn jeg var for et år siden, mye lykkeligere enn jeg var for fem (min mann døde for snart seks år siden) eller 18 år siden (da jeg var deprimert), men mindre lykkelig enn jeg tror jeg kan bli. Det sies at det tar ti tusen timer med meditasjon. (Her burde det vært et “før du blir lykkelig eller selvsikker eller alle buddhaers mor”, men meditasjon kommer ikke med løfter om noe annet i etterkant.) I løpet av de 9550 neste meditasjonstimene har jeg tenkt å finne roen i mine styrker og svakheter, puste med magen, sove om nettene, slutte å sammenligne meg med dem som er alt for mye bedre enn meg, slutte å stresse over at vi alle skal dø og nyte min plass i solen. Det blir kjempebra.

Og så skal jeg skrive bok. Uten å grue meg.