Hvor lenge har mennesker forsøkt å bli lykkelige? I hvert fall i 7000 år, som ifølge Wikipedia er de eldste spor vi har funnet etter ølbrygging. (Selvfølgelig kan de ha syntes det var en nitrist måte å preservere kalorier til fremtidig nytte, men av en eller nnen grunn tror jeg ikke helt på det.)

Litt mer seriøst tror jeg alle skapninger med et nervesystem benytter det til å frastøtes av det som er skadelig og tiltrekkes av det som er bra for oss. Og hva er drømmen om lykke annet enn en lengsel etter å ha det godt? Altså kan min mor og min bestemor og min oldemor og alle mødrene bakover til vi steg opp av havet, nikke i enighet om at også de prøvde å gjøre livet så bra som mulig.

Etter min forrige bloggpost om fysisk lykke og autoimmun psyke ble jeg spurt om hva som var nytt her. Sannsynligvis ingenting. Den som vil ha nyheter kan ikke lese om lykke, den må lese VG (men også VG skriver faktisk en del om det gode liv).

Selv kjenner jeg meg ofte trøtt av nyhetsstrømmen. Noen lyver, noen stjeler, noen vinner formuer, noen går konkurs, noen får jobb og noen mister sin, noen skades, noen dør, noen blir berømte, noen blir skandalisert, intet er nytt under solen, og noen ganger kjenner jeg at alt dette er helt irrelevant. (Likevel er jeg dessverre håpløst avhengig av å sjekke mobilen…)

Hver uke hører jeg på en buddhistpodcast, oftest av Tara Brach. Og, nei, ikke en eneste gang har hun sagt at målet med det religiøse liv er “utslukning”, slik Store norske leksikon hevder. Ikke et knepp om karma. Jeg tror ikke særlig mange amerikanske buddhister tror på reinkarnasjon en gang. Det hun snakker om er egentlig bare livskunst. 2500 år gammel livskunst som kjennes mer relevant enn mye av nyhetsstrømmens konkrete hvem som har gjort hva.

For om alle våre formødre og forfedre kunne nikket enige til at de alle forsøkte å bli så lykkelige eller få det så bra som mulig, så er det helt åpenbart ikke alle som har lykkes spesielt bra. Selv ikke etter skriftspråket, etter at ideer kunne bli spredt over store områder, nei, selv ikke etter internett der hvem som helst kan lese seg frem til hva som helst, virker det som om folk er overveldende lykkelige. Lykken som vi alle streber etter, er altså ikke et spørsmål om å lese en artikkel med en god idé. Det holder ikke at noen har tenkt eller sagt det før.

Lidelse er uunngåelig, er buddhismens første “edle” sannhet. Smerte er en iboende del av det å være en del av en levende døende verden der alt er i en stadig forandring. Derfor sitter angsten og aggresjonen lett tilgjengelig. Det er tilstedeværelse og vennlighet som er vanskelig. Ikke å huske at vi har hørt det før, men å faktisk være tilstede og være vennlig. Det trengs øvelse. Mye øvelse.

Derfor blir du ikke lykkelig av å lese denne bloggen heller. Men du kan kanskje lære noen gamle sannheter som blir nye for deg, og kanskje vil de inspirere deg til å øve deg på å komme hjem til øyeblikket og møte det med vennlighet.

PS. Det kommer litt forskning om lykke etterhvert. Ny statistikk, nye tall, men sjelden nye idéer til hva som gjør oss lykkelige.