Public domain

Lever du her?

“Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin egen måte,” skrev Leo Tolstoj, uten at det ble mer sant av den grunn. Jo mer jeg jobber med lykken – leser om den, snakker med folk om den og prøver å bli lykkelig selv, jo mer åpenbart blir det at vi mangler en felles forståelse av hva lykke egentlig er. Vi snakker forbi hverandre fordi vi lever i så utrolig forskjellige verdener.

Hvorfor skal man på død og liv være så lykkelig hele tiden, spør noen. Oftest dem som allerede er lykkelige og som derfor tolker det som et spørsmål om humør, men også noen som har resignert og tror at lykken er en slags mytisk tilstand utenfor rekkevidde av oss vanlige dødelige.

Jeg har begynt å tenke på lykke som klimabobler. Noen lever i behagelige middelhavsklima og synes litt uvær kan være forfriskende. Kunstverk, filmer og historier fra virkeligheten som formidler alvor og vekker sterkere følelser av lånt sorg eller redsel gir dem opplevelser av dybdet i seg. Andre lever i sine private versjoner av Svalbard, der litt sol og en mild vind kjennes som en velsignelse. (Det hender at lykkelige synes de ulykkelige kan være litt grunne, særlig hvis deres små gleder er av det folkelige slaget. Ulykkelige opplever sjelden sorg og redsel som spennende dyp, mer som skremmende avgrunner.)

Eller her?

Eller her?

Men fordi vi lever side om side i våre egne klimabobler, innser vi ofte ikke at ting kunne ha vært annerledes. På overflaten gjør vi selvsagt det. Vi misunner hverandres hus, biler, kjærester, ferier, jobber og what not, inntil vi tar oss sammen og kommer på at det ikke er sikkert at naboen med alle tingene er så lykkelig likevel. Så gir vi oss med den tanken og konkluderer med at lykken er sånn noenlunde likt fordelt og svarer at vi er cirka 7,5 på en lykkeskala fra 1-10. Forskerne noterer, og det blir etablert en sannhet om at folk flest er ganske lykkelige uansett.

Men 7,5 betyr ikke det samme for deg og meg. For meg er kanskje en god dag 32 grader i skyggen, uendelig blått hav, en drink  og en lett bris, for deg kanskje plussgrader og den litt tynnere jakka. For meg er en god dag kanskje en dag nesten uten smerter eller angst der jeg bare tenker på døden sånn i forbifarten et par ganger. For deg ville det kanskje vært en dårlig dag til og med, mens en god dag er knallform, arbeidslyst og optimisme fra morgen til kveld.

Den plasseringen vi gir oss selv på en skala, eller hvor lykkelige vi sier at vi er, er vel så ofte bare et uttrykk for vår selvforståelse, og kanskje selvrespekt, som det er et mål for noe objektivt. Jeg ville plassert meg selv som en 7er gjennom det meste av livet mitt, og hadde noen forskere spurt meg ville de sannsynligvis konkludert med at jeg var likeglad eller robust eller noe, mens sannheten er at jeg bare tilpasset skalaen til meg og min lykkeboble, enten den hadde et arktisk mikroklima eller et mer menneskevennlig. Jeg vil fremdeles si at jeg er en 7er, til tross for at jeg tror jeg er lykkeligere enn noensinne. Jeg har bare sett at potensialet er større. Det finnes fremdeles en oppside.

Lykken består nok av mange av de samme elementene for svært ulike mennesker. Lykkelige familier og lykkelige mennesker kjenner tilhørighet med (hver)andre, deler humor, opplever trygghet, kjenner arbeidslyst og stolthet over hva de oppnår og slapper av mellom slagene. Det gjør dem ikke like. Hvor sosiale vi er, hva slags humor vi har, hvor mye trygghet og spenning vi trenger, hva vi har lyst til å jobbe med, hvilke krav vi setter til oss selv og hvordan vi liker å koble av vil variere massivt. Et godt klima er et sted der du slipper å kjempe mot elementene, men kan jobbe med det du har lyst til.

Jeg tror på lykken, ikke fordi jeg vil bo alene i min lille lykkeboble, eller fordi lykken i seg selv er målet med livet (vanskelig å glede seg over været 24/7), men fordi lykken er utgangspunktet for så mye annet. Et menneske som virkelig trives har alle muligheter åpne.