Først ble jeg deprimert av debatten om kvinners sykefravær, nå er jeg rasende. Det er flere grunner til det.

For det første er på grunn av hvilke forklaringsmodeller som er mest populære. Den første er at vi er så opptatt av å være flinke piker at ikke klarer å prioritere og ender opp med egenmelding heller enn å gå fra et rotete hus og gi ungene noe dårligere enn Kaluzas matpakker. Fuck off! Beklager, men den måtte ut. Flink pike-forklaringen begynner å bli en sånn fornærmelse mot vår intelligens at min toleranse snart er ikke-eksisterende. Vi er i snitt smarte og selvdisiplinerte, og vi gjør det bedre enn gutta på skolen. Også det blir brukt mot oss.

Noen kvinner står frem og sier de har jobbet så hardt at de fikk sammenbrudd av det. Kanskje spiser de valium eller lykkepiller, kanskje mat (den ansvarlige selvmedisineringen for alle med ansvar) eller kanskje trenger de støtte fra en terapeut. Vi kaller dem flinke piker som er overinteressert i hva andre synes om dem (kanskje bortsett fra de ansvarlige overspiserne, ingen kvinne er jo flink hvis hun spiser).

Noen menn står også av og til frem og sier at de har jobbet så hardt at de begynte med alkohol eller stoff. Vi er alle litt imponert. Først har de vært så tøffe at de jobbet for mye, så har de vært så tøffe å komme ut av misbruket (ingen står jo frem mens de fremdeles bruker).

Vi må begynne å tenke som menn, kan gutta ganske selvfornøyd forklare oss (jeg venter i spenning på artikkelen der fem dritflinke jenter på videregående skal forklare drop-out gutta at de må tenke mer som dem). Vi må bli litt kulere, slappe litt mer av, være litt mer vellykkede uten å streve sånn for det, overlate ansvaret til noen andre.

Vi har visstnok for lav arbeidsmoral. Det var det jeg tenkte da jeg ble alvorlig deprimert i begynnelsen av 20-årene og tilbragte et år på sofaen med en månedsutbetaling som var så lav at jeg måtte låne penger til å gå til tannlegen. Nå koser jeg meg med å snike meg unna! Det var det jeg tenkte da jeg fikk bekkenløsning i svangerskapet og ble sykemeldt i uke 20 slik at jeg ikke fikk foreldrepenger ettersom jeg hadde vært ansatt for kort (og før det hadde vært med å starte eget firma og jobbet ræva av meg uten økonomisk uttelling). Nå har jeg fortjent litt egentid! Det var det jeg tenker også da jeg leverte jentene i barnehagen kl 07.00 og hentet dem 16.45 hver dag og hver høst måtte bruke egenmeldinger fordi ungene mine hadde en tendens til å bli syke etter hverandre og min mann stadig var på reise. Hahaha, nå må dere andre jobbe mer, suckers! Eller da min mann ble syk og døde og jeg knapt fungerte og fikk avslag på søknaden om avlastning for ungene siden det bare er en ordning som er ment å hjelpe barn, ikke foreldre. Jeg gidder ikke gå på jobb.

Eller nei, da jeg ble deprimert hadde jeg bare et midlertidig oppdrag som selger. Selvfølgelig kan du ikke selge noenting mens du er deprimert og gråter for ingenting, heller ikke deg selv i jobbsøknader ettersom midlertidige jobber ikke venter på deg til du er ferdig med å være syk. Det var heller ikke det jeg tenkte da ingen reiste seg for meg på offentlig transport og jeg sjanglet meg stående til jobben på tog og trikk før jeg kastet opp og satte meg ned med regnskapet og store smerter. Da jeg til slutt ble sykemeldt opplevdes det som et ansvarlig nederlag. Jeg strakk ikke til på jobb. De trengte noen som kunne yte 100% eller i alle fall mer enn meg. Lojaliteten min lå hos arbeidsgiveren, ikke samfunnet. Da jeg senere måtte bruke egenmeldinger i stedet for “barns sykdom” var jeg bare oppgitt over et system som går ut fra at søsken aldri er syke hver sin gang.

Etter at jeg ble enke, sa jeg opp jobben. Jeg ville ta ansvar for meg selv, prøve å gjøre ting jeg er flink til, som å skrive og holde foredrag, selv om kapasiteten var lav. Å være sykemeldt er vondt for de fleste. Vi føler oss som en belastning. Sannsynligheten for å bli deprimert øker. NAV ble bare oppgitt. Å ville forsørge seg selv var jo å frasi seg ethvert sikkerhetsnett…

Kvinner har feil moral når vi heller blir sykemeldt fra jobb enn familie, hadde Elin Ørjasæther med som ett av 11 punkter i fjor. Den forklaringen blir jeg om mulig enda litt mer forbannet over, fordi den ligger under så mye av det som skrives. Det er uproduktivt å ta for mye ansvar for barn og foreldre. Kan jeg si fuck off to ganger i samme artikkel? Ja, jeg kan og jeg vil! Fuck off! Hvordan blir du sykemeldt fra barna dine? Fra en begynnende dement mor? Hva gjør du om du har en mann med “så sterk arbeidsmoral” at han ikke er hjemme med syke barn? Og hvilke støtteordninger finnes det for dem som har kronisk syke slektninger?

Samfunnet vårt trenger folk som bryr seg om hverandre. Hvordan skal det gå med oss dersom vi alle bare er opptatt av produktiviteten? Vi kan sikkert bli enda mer kvalmende rike, men blir vi ålreite folk?

Ørjasæther skriver også at kvinner ofte har fysisk belastende og lite fleksible jobber, at vi tjener for lite til å få AFP, at vi oftere er aleneforsørgere, at vi sannsynligvis er disponert for dårligere psykisk helse enn menn – og likevel konkluderer hun slik: “Kvinner som jobber frivillig fast deltid, og dem er det mange av, har tatt konsekvensen av kvinners slitsomme liv. De bærer selv den økonomiske kostnaden selv ved at de ikke kan jobbe mye. Det livsvalget står det respekt av.”

Jeg har tatt konsekvensen av mitt slitsomme liv og tjener langt mindre enn jeg ville gjort dersom jeg hadde dratt på jobb før jentene drar på skolen og kommet hjem sent på ettermiddagen, men jeg føler egentlig ikke at det ligger spesielt mye anerkjennelse i at “det står respekt av” mitt livsvalg.  For dersom det ikke bare er min løsning, eller din løsning, men samfunnets løsning for kvinner, så er det politikk. En kvinnefiendtlig politikk som på ingen måte viser respekt for kvinners innsats, verken på jobb eller hjemme. Det er ikke god politikk at kvinner som har for store belastninger og tar et stort sosialt ansvar, samtidig skal være fattigere enn menn.

Dobbelt så mange kvinner som menn opplever trusler og vold på arbeidsplassen. Hver tredje sykepleier har vært utsatt i løpet av de siste to årene. Visste du at 90 prosent av hjelpepleiere i en undersøkelse svarte at de hadde hatt nakkeproblemer eller ryggplager i løpet av de siste 14 dagene? 51 prosent hadde hatt intense smerter. Om ingen andre gjør det vil jeg benytte anledningen til takke for innsatsen! Takk for at dere nærmest bærer våre smerter på egen kropp. For en fabelaktig innsats for samfunnet!

Jeg tror slett ikke sykemeldingsordningene våre er for rause. De er god, utjevnende politikk som lar flere kvinner være i full jobb selv om de har litt dårligere helse. Egentlig burde de vært bedre overfor selvstendig næringsdrivende slik at flere kvinner hadde tatt sjansen på å bli sin egen arbeidsgiver også.

Er du syk når du leser dette, har du min dypeste medfølelse i alle fall. (Dette gjelder selvsagt også menn, men dere får sjeldnere høre at dere må ta dere sammen.) Jeg håper du kommer deg igjen, for din innsats for fellesskapet er viktig! Og om du ikke kommer til å komme deg igjen, har du enda mer medfølelse fra meg. Husk at du er et menneske, ikke en belastning. Vi har råd til å betale for deg, for du er en av oss.