– Du ville vært en elendig romanfigur, sa en venninne til meg da vi studerte litteraturvitenskap. – Du ville ikke vært troverdig. Du har for mange motstridende karaktertrekk.

Ikke bare ville jeg vært en dårlig romanfigur, livet mitt ville vært en elendig roman også. I en roman eller en film følger oppbygningen stort sett samme skript. Kortversjonen er at en eller flere hovedpersoner befinner seg i en situasjon som blir problematisk. Enten løser helten situasjonen på grunn av sin karakter eller sine evner, eller så oppnår helten en innsikt eller forståelse som løser situasjonen. Der stopper boken eller filmen.

Forfatteren kan selvsagt velge å la hovedpersonen gå gjennom så mange prøvelser det skal være, men da bør situasjonene eskalere for så å nå et klimaks som snur alt. I TV-serier blir vi fort lei dersom fokuset ikke skifter mellom forskjellige hovedpersoner eller prøvelsene stadig eskalerer.

Nå har jeg faktisk skrevet bok om mitt eget liv, eller et år av det, i Sorg og sommerfugler. Den har en begynnelse og en slutt slik en skikkelig bok skal. Historien begynner rundt kjøkkenbordet i det lille, røde huset vårt på Svartskog. Steinar, Tina, Erle og jeg sitter rundt bordet og spiser bønnegryte da Erle plutselig sier til Steinar at innen et år vil han være død. Det er et øyeblikk av vantro og uro. Så viser det seg at hun har rett.

Steinar har kreft på bukspyttjertelen med spredning til hele buken. To måneder med akuttinnleggelser og et hektisk sykeforløp er alt vi får sammen før han dør. Resten av boken handler om hvordan vi håndterer dette bra og dårlig i en salig blanding før den ender et år senere med at vi igjen sitter rundt kjøkkenbordet. Denne gangen i en leilighet i byen og med plass til bare tre rundt bordet. Vi er enige om at vi skal klare oss. Vantroen er byttet med håp, uroen med beslutning.

Der slutter den historien, og det er et svinaktig godt sted å slutte, for alt det som kommer etterpå er bare trettende. Tusenvis av opp og nedturer, hundrevis av urolige måltider, av slitne krangler, søvnløse netter, kverning på akkurat de samme problemstillingene jeg fant en slags løsning eller en ro for mens de stod på.

Problemet med oss mennesker er at vi er alt for menneskelige. Vi sørger ufortrødens videre, selv om vi har konkludert med at det ikke kan nytte. Vi bekymrer oss ufortrødent videre selv om vi i et eller veldig mange øyeblikk av storhet har besluttet at vi ikke lenger skal stresse over verken bagateller eller alt det vi ikke kan få gjort noe med. Vi forsoner oss med kroppen vår og skjebnen vår og våkner misfornøyde og fortvilte (gjerne midt på natten) som om ingenting hadde skjedd og ingenting var lært.

Nå har jeg lest så mange bøker om lykke, og alle har så uendelig gode forslag til lykken at jeg måtte jo blitt en utrolig lykkelig person hadde det ikke vært for at jeg ville vært en så dårlig romanfigur. Jeg klarer ikke holde fast ved noen plutselig ny innsikt. Livet mitt består av millioner av små tilbakefall.

Men likevel, hvis vi aldri hadde forøkt å lære, å reflektere eller holde fast på håpet til tross for motgang, kunne alt vært enda mye verre.

sorg og sommerfugler