Jeg hater ordet lykke. Så lenge jeg kan huske har jeg vært opptatt av lykken. Som et overvektig menneske som leser slankeblogger og slankebøker og slankeblader, slik har jeg lett etter en kur som skal være gjennomførbar for akkurat meg. En dag (gjerne like over nyttår, på mandag, den 1. i måneden, neste uke, men i alle fall EN ELLER ANNEN DAG da jeg skal begynne å foreta lykkelige valg etter en lykkelig metode) skal jeg bli Lykke Lykkesen, og jeg skal le av alle dere suckers som gråter når det er så lett å le. Haha. En dag skal jeg bli lykkelig, men inntil da kommer jeg til å fortsette å kretse rundt det som et sultent barn som ikke klarer å slutte å glo.

Alle lykkelige familier ligner hverandre, alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte, slik begynner Leo Tolstoj sin bok Anna Karenina (noe som forøvrig er det eneste jeg husker av hele boken, og selv det måtte jeg slå opp).

I tilfelle er jeg dømt.

Jeg har null sjanse til å bli en av de energiske, optimistiske menneskene som elsker livet sitt og skriver bøker om hvordan det er å være lykkelig.

Denne bloggen er egentlig en slags høyttenkning omkring lykke. Et forsøk på å nærme meg den som noe annet en et personlig forbedringsprosjekt. Tenk veldig gjerne sammen med meg. Jeg har bare en drøm (den kan bli til en regel): Tenk, reflekter, argumenter, motsi meg eller støtt meg, bare ikke trøst og ikke kom med oppmuntringer. Ok? Da begynner vi.