Elefanten vi ikke snakker om – den som bare står der med all sin makt til å rasere og knuse ethvert tegn til sivilisasjon, like uinteressert i våre intellektuelle diskusjoner som vi er i dens eksistens – er vårt ubevisste. Evolusjonen som bor i kroppen og hodet vårt.

Vi merker jo at fint oppstilte planer blir kastet veggimellom, at gode intensjoner flyr ut av vinduet, at de sterke følelsene som skulle vises pyntelig frem i stedet fosser ut av kroppen vår – men hvorfor? Se det overlater vi oftes til vår giftige skyldfølelse å forklare oss. Jeg er håpløs. Jeg har ingen viljestyrke. Jeg prøver ikke hardt nok. Jeg fortjener ikke bedre.

Elefant? Hvilken elefant, spør vi mens vi prøver å fikse dårlige forhold, lage nye deadliner og nye planer, sy igjen sår og late som ingenting.

Jonathan Haidt starter den aldeles utmerkede boken The Hapiness hypothesis med at vi er ikke de rasjonelle vesenene vi tror. Vi har alle en indre elefant som ønsker sine egne ting. Overlevelsesinstinkt. Automatiske prosesser. For meg var det en virkelig øyeåpner å begynne å tenke over hvor gammel den eldste delen av hjernen vår er, og hvor enda mye eldre kroppen og cellene våre er.

De første nevronene begynte å klumpe seg til noe hjerneaktig for 600 millioner år siden. Hjernen lærte å integrere informasjon fra forskjellige deler av kroppen og få hele organismen til å reagere kjapt på trusler eller muligheter i miljøet rundt. For 3 millioner år siden var verden full av dyr med ekstraordinært sofistikerte automatiske evner. Fra fugler som kunne navigere etter stjernene, maur som kunne samarbeide i kolonier og drive soppfarmer til hominider (menneskeaper) som kunne bruke helt enkle redskaper – men ingen av dem hadde språk.

Du kan tenke i bilder, se for deg muligheter og legge enkle planer, men for å analysere fortiden og legge mer komplekse planer for fremtiden trengs det ord. Ingen vet nøyaktig når mennesket utviklet språk, sier Haidt, det kan være så lenge som 2 millioner år siden, da hominidenes hjerner ble mye større, eller for 40 000 år siden da mennesket begynte å lage hulemalerier. Uansett ble språket og dermed vår rasjonalitet til i løpet av evolusjonens siste øyeblikk. Om den rasjonelle delen av hjernen er rytteren på elefanten, er det Rytter 1.0 vi snakker om. Den har ikke fullkommen kontroll, for å si det sånn.

Min indre elefant er en babyelefant. En stor, sterk, litt dum babyelefant som gråter. Jeg bestemmer meg for noe. Den setter seg ned og gråter. Min indre elefant vil f@#$ ikke ha noen 5-2 diett! Den vil ikke tenke på abstrakte ting når jeg er sulten. Den vil ikke være raus når jeg har ubetalte regninger. Den vil ikke være utenfor eller i bunnen av flokken. Den vil ikke høre på andres argumenter hvis jeg føler meg truet.

Haidt mener elefantene må trenes. At moral må oppøves over tid. Jeg tror han har rett, men jeg tror også at verden er full av elefanter som må beroliges. Trøstes. Lyttes til. Bli venner med.

Har du snakket med elefanten i hodet ditt i det siste?