– Lidelse er uunngåelig, sa den kjente buddhistiske læreren, psykologen og forfatteren Tara Brach (tarabrach.com) i løpet av de første fem minuttene jeg hørte henne snakke (på en podcast like før sommeren), og det kjentes som skarp høstluft inn i et tett rom fullt av råtnende sukkerspinn. Det kan virke selvmotsigende at jeg som hater positiv tenkning så sterkt at jeg tenker på det som råtnende sukkerspinn, nå faktisk skal skrive både blogg og bok om lykke, men nettopp fordi Tara Brach fastslo det åpenbare – lidelse er uunngåelig – så fikk jeg tilbake troen på at jeg har noe å si om emnet.

Jeg har lest utallige bøker og artikler om motivasjon, om lykke og om positiv tenkning. Noen av dem har jeg lært noe av. Det kommer jeg til å dele med dere her. Noen av dem vil jeg anmelde (eller eventuelt slakte) her. Felles for mange er at de tar utgangspunkt i et slags nøytralt liv. Et liv uten ordentlig smerte, bare med noen slags uforklarlige hang-ups i lite konstruktive vaner, som lett kan fikses i syv enkle steg. Elsk deg selv. Få nok søvn. Se løsninger i stedet for problemer. Kom deg ut av sofaen. Sett mål. Lett som en plett.

Personlig tror jeg at noe av grunnen til at så mange av oss sliter, er fordi vi tror på sånt piss og derfor er ute av stand til å håndtere reell smerte. Sannheten er et bra sted å starte. Smerte er uunngåelig. Nederlag er også uungåelig.

Hadde de optimistiske guruene begynt listen med å si: Pass på at ingen rundt deg dør, at du ikke pådrar deg kroniske smerter eller psykiske lidelser, at du velger deg gode foreldre og omgir deg med vennlige mennesker, at du er attraktiv og har høy eq og iq og aldri føler skam – da tror jeg flere hadde sett med det samme at dette er totalt urealistisk. Men fordi mye av litteraturen ansvarliggjør oss for hvordan vi har det, uten å gi oss verken realistiske forventninger eller redskaper til å håndtere angst eller skam eller depresjon, så gjør den alt mye verre i stedet for å hjelpe. Vi føler oss enda mer mislykkede fordi vi ikke klarte å bli lykkelige av de gode rådene, enn vi var før vi engang prøvde.

Jeg har kalt denne seksjonen Buddha Bar. Se på det som et chill sted å henge, et sted der du kan være deg selv, der du kan ta deg en drink med de ingrediensene du vil selv uten noe mas om bli eller være noe annet enn det du er. Ingen grunn til å bli noen Dalai Lama og meditere over døden hver dag, for å lære noe av østens visdom.

Men hjelper det noe å vite at livet suger? Hvis livet har servert deg noen skikkelige traumer, kan flukt være helt nødvendig. Å akseptere at lidelsen er ekte kan hjelpe deg til å hate deg selv mindre for å flykte fra den. Smerte gjør vondt, helt på ordentlig. Noen ganger så vondt at enhver måte du håndterer den som ikke fucker opp ditt eget eller andres liv er skikkelig bra. Selv om du ikke på noen måter klarer å være konstruktiv.

Det tok meg noen år fra mannen min døde til jeg klarte å være tilstede i min egen sorg over lengre tid uten å distrahere meg selv med ett eller annet. Men når du på ett eller annet tidspunkt er trygg nok til å være i din egen smerte, så er det en frihet i det. En mulighet for fred.

Mer om dette senere. Mye, mye mer.