Har lykke blitt til et selvopptatt selvrealiseringsprosjekt for bortskjemte mennesker i Vesten? Har reklame, selvhjelpsbøker og ukeblader gjort lykken så lett at seriøse mennesker egentlig burde holde seg unna?

Korriger meg om jeg tar feil, men jeg har en bestemt følelse av at det “riktige” svaret på de to spørsmålene er ja. Gode mennesker reagerer på at man i det hele tatt bryr seg om sin egen lykke, og seriøse mennesker bryr seg heller om ordentlige ting, ting det gir status å bry seg om, som krig og politisk spill.

Dersom lykke virkelig skulle være synonymt med kos, ville jeg vært helt enig. Da bør lykke maksimalt være en fritidssyssel, ikke et livsprosjekt eller fokus for nok en bok. Hvis lykken skulle vært avhengig av at du tilfredsstiller alle krav til å være tynn og pen og vellykket, burde fornuftige mennesker hive den på dynga. Hvis lykken betyr å stenge ute alt som er trist og leit i verden, eller å akseptere alt som er trist og leit, eller bare dumt og blindt å håpe det beste i alle situasjoner mens man planlegger kos og shopper nye yogaklær – da blir den selvsagt banal.

Det er blitt skapt god kunst av personlig ulykkelige mennesker. (Men mindre enn man tror. Det meste er skapt av mennesker som har kommet ut av depresjoner og sorg.) Mangel på lykke kan muligens drive mennesker til større prestasjoner enn tilfredsheten. Den kan i hvert fall drive mennesker til å ofre mer, fordi det de har betyr mindre for dem.

Men ulykke skaper ikke gode familier og ikke gode samfunn. Det er sjelden de ulykkelige som raust åpner hjem og hjerter for andre mennesker, som går den ekstra mila med folk, som stiller opp på dugnad og oppdrar robuste nye mennesker. De orker ikke, eller de tror ingen andre behøver deres innsats. Og derfor er lykken så viktig.

Problemet er at mennesker er sørgelig opptatt av overflaten. Vi fortsetter å tro at de rike, vakre og vellykkede må være lykkelige, til tross for historie etter historie om mennesker på verdenstoppen i rik, vakker & vellykket som går under i misbruk og ender opp med overdose på et toalett. Når så mennesker med verdens øyne vendt mot dem viser seg å være selvopptatte, trekker vi den slutningen at fordi de fremstår som lykkelige, må det være lykken som gjør dem selvopptatt. Det er en klassisk feilslutning. Selvopptatthet (blant mange andre ting) gjør folk ulykkelige, og ulykke gjør at vi får nok med oss selv.

Den som hater seg selv, klarer ikke så lett å åpne seg for kjærlighet og vennskap. Den som har angst for å gå ut, sliter med å sette i gang gode spiraler. Den som kjemper mot depresjonen, har ofte ikke krefter til å gjøre noenting. Og den som virkelig tror på at status og prestasjoner gir verdi, er ekstremt sårbare selv for de minste nederlag.

Selvmord er faktisk dødsårsak nummer to for unge mennesker mellom 15 og 29 år globalt. Hver fjerde jente i 10. klasse har depressive symptomer, og gutta takler det dårligst – noe jeg tror henger sammen med mytene om at det å snakke om lykke og ulykke er teit.

Jeg tror alvorlig lykke – den ekte, ubanaliserte, uamerikaniserte lykken som bygger på solide relasjoner og på en dyp forståelse for vår menneskelighet – er livsviktig.